|
Hvorfor skrev du disse salmene?
Barndommen kan ingen løpe fra. Min oppvekst som prestesønn i Vinje i
Telemark har gitt meg både motstand og medklang i alt jeg har skrevet
tidligere. Ikke overaskende at disse salmene måtte komme før eller
siden. Og å flette dem inn i monologen Lysmannen ga meg en god mulighet
til å ta pulsen både på dagens folkekirke og mitt eget indre rom.
Hvordan opplevde du kirka i barndommen?
Det var som den tredje stua i prestegarden i Vinje. Like naturlig for
meg å hjelpe far med prestekjolen i sakristiet etter messa som for
kameratene mine å være med far sin i fjøset eller på bilverkstedet.
Kirkerommet var samtidig et slags åndenes hus, fylt av folk
og sjel gjennom hundreåra.
Husker engang jeg ble sendt av far en sein høstkveld opp i
kirka for å hente ei bok. Jeg stabba meg over kirkegården med den digre
nøkkelen. Det knirka håst i døra. Det var så vidt jeg våga meg fram over
kirkegolvet. Og da lommelykta streifa Kristus oppi altertavla ble jeg
tatt av en slik angst at jeg bråsnudde og sprang ut igjen.
Jeg har stadig stor respekt for kirkerommet, kanskje mest av
ærbødighet for den åndelige kapitalen i rommet: Her har folk tidd og
tenkt og gitt av sine innerste tanker og følelser i uminnelige tider.
Ikke rart at både ateister og kristelige sjeler oppsøker katedralene på
reise ute i verden.
Når jeg er aleine på turne rundt i landet stopper jeg av og
til ved ei kirke og rusler en tur mellom gravene. Godt å hoppe av
karusellen litt, dessuten gir det innblikk både i livsvilkår, levealder
og navneskikken i bygda.
Hvordan vil du karakterisere sangene
på Lysmannen?
De er vel en slags popsalmer, syns det svinger bra av dem, samtidig som
kompet gir godt rom for teksten. Jeg er veldig imponert over den lydhøre
musiseringen i grunnkompet. Gjermund Silset, Helge Nordbakken og
Hallgrim Bratberg er et toppa lag. Birger Mistereggen kom innom og la på
munnharpe. Det svingte. Dessuten er Ingrid Kindem med på tangenter og
Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn. Damene blir også med på
turneen der vi framfører hele kirkespillet sammen med lokale kor og
lysmannen sjøl, Karl Sundby. Han spiller elektrikeren som kommer inn i
det mørklagte kirkerommet og søker etter feil med lyset i Guds hus.
Litt artig at jeg fikk med Norske Kammersangere på plata.
Dirigenten Jon Fylling er jo prestesønn han som jeg.
Og
tekstene?
Ganske lyse, livsglade salmetekster. Med økologisk perspektiv. Titlene
skulle vel tilsi det: Vårherre dansar, Sol over sol, Vatn for livet,
Stadig nær, Ta meg på, Tru på oss…
Verden går jo sin skjeve gang, men vi må jo ikke gi opp håpet
om å berge den store katedralen vår.
Den store katedralen?
Jeg bor i Brumunddal ved Mjøsa, tett på naturen. Jeg er romantiker og
ingen tradisjonell kirkegjenger. Min prekestol heter Bangsbergberget og
troner over Furnesfjorden. Der oppefra ser du Mjøsspeilet som en mektig
døpefont. Helgøya utenfor Hamar er alterringen. Og høyt hevet over sorg
og glede i kirkebenkene står Hedmarkshimmelen, den store altertavla med
stadig skiftende motiv og stemninger.
Godt at flere og flere nå vil være ”kirkeverge” for naturen
vår, den umistelige katedralen.
Du
starta kronerulling for å betale bøtene til Natur og Ungdom?
Aktivistene lenka seg foran anleggsmaskinene som skulle starte bygginga
av firefelt-E6. Det gjorde de i protest mot at privatbilisme blir
prioritert framfor tospors jernbane. Framsynt ungdom blir kriminalisert
og bøtelagt for sunt engasjement. Skammelig.
Og
nå skal Lysmannen fortelle oss sannheten om den norske kirke?
Lysmannen er folkets røst i kirkebenken. Ikke alle prester er like glad
for den røsten. Da vi framførte Lysmannen på Kirkemøtet på Lillehammer
med alle landets biskoper i salen var det det bare Rosemarie Køhn og
Gunnar Stålseth som ga lyd etterpå. Rosemarie sa hun hadde fått mye å
tenke på. De andre biskopene hørte vi ikke noe fra, like greit kanskje…
Skal man ha en folkekirke, må også folkelige betraktninger
sleppe til. Og Lysmannen er fresk på levra.
|
